Grunnloven § 102 og EMK art 8 gjelder generelt på alle områder og verner mot innsyn i mobil

Grunnloven § 102 har historiske røtter tilbake til 1814, da bestemmelsen forbød husinkvisisjoner unntatt i kriminelle tilfeller. I dag verner bestemmelsen mer enn bolig; Grunnloven verner også mot innsyn i mobil. Slik mobiler fungerer og brukes i dag, er innholdet på ens mobil i kjernen av borgernes privatliv.

Grunnlovsvernet ble vesentlig styrket ved grunnlovsreformen i 2014. Etter mønster av EMK artikkel 8, ble Grunnloven § 102 utvidet til å verne privatlivet og kommunikasjon på alle rettsområder:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.»

Forarbeidene til Grunnloven § 102 viser at hensikten med grunnlovsbestemmelsen blant annet var å sørge for at privatlivets fred og person- og personopplysningsvernet sikres på alle rettsområder og særlig i møte med fremtidens teknologiske utvikling:^{*Dok.nr. 16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 30.6.5.}

«En grunnlovsfesting av privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern vil i første rekke ha den konsekvens at disse prinsippene får en generell forankring i Grunnloven. Det vil synliggjøre at den fragmentariske lovgivning på området og det ulovfestede vern etablert av domstolene, springer ut av en grunntanke om at det finnes en privatsfære som omverdenen ikke har krav på innsyn i, men som tvert i mot har krav på beskyttelse mot slikt innsyn. […]

En rekke forhold taler for at privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern synliggjøres i Grunnloven. (…) Hensikten med en slik grunnlovsbestemmelse vil dermed være å sikre at privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern sikres på alle rettsområder i tråd med gjeldende praksis, samtidig som dette synliggjøres på grunnlovs nivå.

Grunnlovsfesting av retten til privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern kan i tillegg vise seg å bli et viktig rettslig verktøy i møte med fremtidens teknologiske utvikling og utfordringer. Lovregulering på enkeltområder vil i noen grad måtte ligge i etterkant av den teknologiske utvikling, nettopp fordi fremtidens konkrete problemstillinger kan være vanskelige å forutsi. Dermed oppstår behovet for det generelle og overordnede vern, der prinsippet om privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern er nedfelt i den høyeste rettskilde. Det kan ikke utelukkes at den teknologiske utvikling gjør at en slik grunnlovsbestemmelse vil vise seg å bli sentral i de kommende tiår.»

Det er ikke bare selve lesingen av private meldinger som er et inngrep. Systematisk innhenting, kopiering, oppbevaring og senere behandling av telefonens innhold er i seg selv et inngrep i personvernet. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité understreket at systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold bare kan skje i henhold til lov, brukes i henhold til lov eller informert samtykke, og slettes når formålet ikke lenger er til stede.

At grunnlovgiver ville gi borgerne vern om privatlivet på alle rettsområder, ikke bare innenfor strafferetten eller klassiske ransakingstilfeller, er særlig av betydning for spørsmålet om Skatteetatens rett til innsyn i mobiltelefon. Både Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 verner privat kommunikasjon, og begge treffer derfor direkte når staten krever innsyn i borgeres mobiltelefoner.

I dag ligger mye av privatlivet ikke i hjemmets skuffer og skap, men i en digital enhet som følger borgeren overalt. En privat mobiltelefon er ikke en nøytral minnepinne. Den er dagbok, fotoalbum, handleliste, adressebok, samtalelogg, bevegelseshistorikk, helseopplysninger og de mest private sporene av et liv samlet på én enhet. Som fremhevet av Høyesterett i HR-2025-2230-A(38) inneholder en mobiltelefon «normalt store mengder privat og sensitiv informasjon», og det har betydning for hvem som kan beslutte innsyn.

Som fremhevet av Oslo tingrett ligger kopiering av og oppbevaring av innholdet på mobiltelefoner i kjernen av den respekt for privatlivet Grunnloven § 102 skal beskytte, og dette har betydning både for lovanvendelse og den konkrete bedømmelsen. Tingrettsdommeren fremhevet videre at det at grunnlovgiverne har sett behov for sektorovergripende regulering, taler for forsiktighet mht. utvidende tolkning av lovhjemler som støter an mot de rettigheter § 102 skal beskytte. Han fremhevet også at EMD stiller krav til at loven med nødvendig klarhet angir grensene. Videre viste han til demokratihensynet og det at det er lovgiver som innenfor Grunnloven og EMKs grenser bestemmer når det kan foretas inngrep overfor borgerne.

At Høyesterett i mobiltelefonkjennelsen ikke omhandlet forholdet til Grunnloven i det hele tatt, er særlig påfallende, og bidrar til at rettskildevekten av kjennelsen er liten.

Høyesterett har stilt kvalitative krav til inngrep i privatlivet

Å kreve innsyn i privatpersoners mobiltelefoner krever en klar og forutsigbar hjemmel både etter Grunnloven §§ 102 og 113 og EMK artikkel 8.

For å gi hjemmel som Grunnloven og menneskerettskonvensjonene krever, er det ikke nok at loven er formelt i orden og kan tolkes vidt etter alminnelige tolkningsprinsipper. Loven må også være tilgjengelig, så presis som forholdene tillater. Som fremhevet av førstvoterende, dommer Bårdsen, i Rt–2014–1105 (30) stiller Grunnloven og EMK kvalitative krav til lovgivningen:

«(30) For å gi en slik hjemmel som Grunnloven og menneskeretts-konvensjonene krever, holder det ikke at loven er formelt sett i orden, og at den etter alminnelige tolkningsprinsipper gir grunnlag for lagringen. Det gjelder også kvalitative krav: Loven må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater.»

Høyesterett fremhevet videre at lovkravet fremmer forutberegnelighet, motvirker vilkårlighet og usaklig forskjellsbehandling, samt sikrer den demokratiske idébak lovgivningskompetansen (26), og både Grunnloven§ 102 og EMK artikkel 8 medfører at lov som griper inn i privatlivet, må ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig(28):

«(28) […] Jeg legger dette til grunn, men føyer til at hvorvidt en lov som griper inn i privat- og familielivet, hjemmet, kommunikasjonen eller den personlige integritet, er forenlig med § 102, også beror på om loven ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig.»

Lovgiver har gitt Skatteetaten hjemmel til innsyn i mobil i bevissikringsreglene ved mistanke om straffbare forhold

I 2018 fikk Skatteetaten hjemmel til å kreve innsyn i mobiltelefoner i skatteforvaltningsloven § 10-15. Bestemmelsen er bygget på mønster av tilsvarende regler i straffeprosessloven § 192 og konkurranseloven § 25.

Alle bestemmelsene stiller krav om at det foreligger mistanke om straffbare forhold. Skatteforvaltningsloven § 10-15 gir Skatteetaten adgang til bevissikring når det er rimelig grunn til å anta overtredelse av reglene om tilleggsskatt.

Bestemmelsen gir adgang til lokaler, eiendommer, transportmidler og andre «oppbevaringssteder». Mobiltelefon anses som «oppbevaringssted», jf. HR-2025-2230-A. Skatteforvaltningsloven § 10-15 er bygget på straffeprosessloven § 192, slik at mobil også etter skatteforvaltningsloven § 10-15 vil være «oppbevaringssted» omfattet av reglene.

Bestemmelsen åpner også for adgang til bevissikring hos tredjepart når det er særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der.

Bestemmelsen inneholder et forholdsmessighetskrav og fastsetter at bevissikring ikke kan foretas dersom tiltaket etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

Begjæring om bevissikring skal fremsettes for tingretten, og retten skal treffe beslutning før bevissikringen settes i verk. Rettens beslutning skal angi hvor bevissikringen skal gjennomføres og hvilken type overtredelse som antas å foreligge. Dette stiller EMK art 8 også krav om.

Da Stortinget vedtok bevissikringsregelen i § 10-15, ga Stortinget uttrykk for at et vilkår for at Skatteetaten kunne få denne tilgangen, var at de berørte måtte få «de samme rettssikkerhetsgarantier som gjelder ved ransaking og beslag etter straffeprosessloven, herunder at bevissikring skal besluttes av tingretten», jf. Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 16. Videre ble det uttrykt at slik bevissikring måtte «bare bli benyttet i få, alvorlige tilfeller».

Dette er ikke formaliteter. Kravet om mistanke og rettsbeslutning er de rettssikkerhetsgarantiene som gjør at et svært inngripende tiltak kan aksepteres innenfor rammene av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Høyesterett har slått fast at innsyn i mobil er et inngripende tiltak i privatsfæren, og kompetansen derfor er lagt til retten som en rettssikkerhetsgaranti, jf. HR-2025-2230-A(25), (35)-(38), (59):

«(25) Hovedregelen etter første ledd er altså at ransaking må besluttes av retten. Ransaking er et inngripende tiltak i privatsfæren, og den primære kompetansen er lagt til retten som en rettssikkerhetsgaranti og for å sikre betryggende saksbehandling. Påtalemyndigheten har kompetanse til å beslutte ransaking etter andre ledd dersom det er konkret fare for at formålet med ransakingen ødelegges dersom man venter på rettens beslutning, jf. HR-2023-805-A avsnitt 43.» […]

«Var undersøkelsen av telefonen en ransaking? […]

(36) Forsvarer har anført at undersøkelsen av sikringsfilene fra telefonenikke kan anses som en ransaking. Dette er jeg ikke enig i.

(37) I HR-2019-610-A avsnitt 29 er det lagt til grunn at uttrykket «oppbevaringssted» utvilsomt omfatter lagringssted for datamateriale. Dette må også omfatte mobiltelefoner.

(38) En mobiltelefon inneholder normalt store mengder privat og sensitiv informasjon og må anses som oppbevaringssted for slik informasjon etter straffeprosessloven § 192 første ledd. Videre er en slik forståelse i samsvar med straffeprosessloven § 199 a. Det samme er lagt til grunn i NOU 2024: 12 side 215 og Riksadvokatens brev 26. juni 2024, RA-2024-1515, punkt 2.3.»

«(59) Oppsummert: Ransaking kan som hovedregel bare foretas etter beslutning fra retten. Å beslutte ransaking uten beslutningskompetanse er en feil som isolert sett ikke er bagatellmessig.»

Når lovgiver i skatteforvaltningsloven har lagt disse vilkårene inn i § 10-15, kan ikke skatteforvaltningsloven § 10-4 tolkes utvidende slik at vilkårene og rettssikkerhetsgarantiene blir uten reell betydning, og Skatteetaten gis innsyn i mobil gjennom ordinær kontroll uten mistanke og uten domstolskontroll. Både mindretallet i kjennelsen og tingrettsdommen viste til at skatteforvaltningsloven § 10-15 gir Skatteetaten adgang til bevissikring. Eksistensen av disse reglene har betydning for hvor langt en skal gå i utvidende tolkning av skatteforvaltningsloven § 10-4.

§ 10-4 er en hjemmel for innsyn i selskapets arkiv, ikke en hjemmel for innsyn i ansattes mobiler

Skatteforvaltningsloven § 10-4 gjelder kontroll hos den opplysningspliktige og gir adgang til gjennomsyn av virksomhetens arkiver. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 begrenser skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til kontrollundersøkelser.

Flertallet i kjennelsen tolker § 10-4 utvidende, og det er uklart hvilken norm som oppstilles. Flertallet legger til grunn at bestemmelsen ikke gir generell adgang til å kopiere alle databærere eid av personer med tilknytning til en virksomhet, men anfører at det må foretas en «konkret vurdering». I den konkrete saken var det vektlagt As rolle som daglig leder og styreleder, og at to av selskapene var uten ansatte og uten daglig leder.

At en privat mobiltelefon fra tid til annen brukes i jobbsammenheng, gjør ikke telefonens innhold til virksomhetens arkiv. Som fremhevet av tingretten, vil ikke begrepet «arkiv» og i alle fall ikke «virksomhetens arkiv» etter alminnelig språkbruk omfatte en privat disponert mobiltelefon.

Begrepet «virksomhetens arkiver» må forstås som arkiver som tilhører, oppbevares i eller disponeres av virksomheten. Forarbeidene til tidligere ligningslov viser at arkivbegrepet omfatter papirbaserte og elektronisk lagrede dokumenter, men forutsetter at det er virksomhetens arkiv.

En ansatts privateide mobiltelefon er normalt ikke i selskapets besittelse, tilhører ikke selskapet, og er ikke et lagringsmedium selskapet har tilgang til. Som fremhevet av prof. em Zimmer passer det dårlig å beskrive en ansatt eller tillitspersons mobil som virksomhetens arkiv når virksomheten selv ikke har tilgang til telefonen. Kopiering og innsyn i privat mobiltelefon strider også imot e-postforskriften og personvernforordningen (GDPR).

Å tolke § 10-4 slik at den gir adgang til innsyn i private mobiltelefoner, strekker bestemmelsen langt utover det ordlyden naturlig bærer. Forarbeidene omtaler ikke noen adgang til å kreve innsyn i private mobiltelefoner under ordinær kontroll etter § 10-4.

Dersom lovgiver hadde ment å åpne for speilkopiering og gjennomgang av private mobiltelefoner uten mistanke og uten rettens beslutning, måtte det vært drøftet uttrykkelig. Det gir dårlig sammenheng i regelverket om Skatteetaten må oppfylle viktige rettssikkerhetsvilkår for innsyn i mobil etter § 10-15, men likevel kan kreve fri adgang til mobil etter § 10-4. Dersom Skatteetaten oppnår tilgang til mobiltelefoner uten mistanke og uten domstolskontroll, blir rettssikkerhetsgarantiene i § 10-15 omgått.

Mindretallet traff kjernen, da det i hennes votum ble fremhevet at lovgiver ikke har vurdert skattemyndighetenes adgang til gjennomsyn av privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll uten mistanke om skatteunndragelse. Tilsvarende fremhevet tingrettsdommeren at når lovgiver i forarbeidene ikke har drøftet spørsmålet, taler det for en forsiktighet ved tolkningen. Under enhver omstendighet oppfyller skatteforvaltningsloven § 10-4 de kvalitetskrav Grunnloven § 102 og EMK art 8 stiller til klar lovhjemmel, jf. Rt-2014-1105 (30).

Effektiv kontroll ivaretas uten sprenging av privatlivsvernet

Videre er det sentralt at det ikke er nødvendig å tolke § 10-4 utvidende for å sikre effektiv skattekontroll. Ved alminnelig bokettersyn får skattemyndighetene tilgang til omfattende mengde dokumenter. Dersom skattemyndighetene har behov for innsyn i mobil, har skattemyndighetene som nevnt adgang til å begjære bevissikring etter § 10-15 forutsatt at vilkårene er oppfylt. Dermed er ikke konsekvensen at virksomheter fritt kan unndra seg kontroll. Konsekvensen er bare at staten må bruke riktig hjemmel og oppfylle rettsikkerhetsgarantiers dersom den vil inn i mobiltelefonene. Det er nettopp slik rettsstaten skal fungere.

EMK stiller krav ved innsyn i mobil

Høyesterettskjennelsen strider også mot praksis fra EMD, jf. Modestou mot Hellas (case 51693/13), Mukhtarli v. Azerbaijan and Georgia (39503/17) og Saber mot Norge (case 459/18). EMD stiller krav om presis skriftlig angivelse av inngrep, rettslig forhåndsgodkjenning for innsyn og krav til klare og detaljerte lovregler ved beslag og gjennomgang av mobiltelefon. Tilsvarende krav er nedfelt i straffeprosessloven § 192, konkurranseloven § 25 og skatteforvaltningsloven § 10-15. Skatteforvaltningsloven § 10-4 oppfyller ikke disse kravene.

I de aktuelle mobilinnsynssakene foreligger det ingen skriftlig ordre om beslag av mobiltelefonene til de ansatte/styremedlemmer. Under kontrollene blir det kun utlevert standardbrev til selskapene av typen:

Brevene er ikke rettet mot privatpersonene. Det er hverken mot selskapene eller privatpersonene angitt noen mistanke om straffbare forhold. Mobil–telefonene er heller ikke angitt. De sentrale minimumskravene som EMD oppstiller ved beslag og innsyn i mobil, er ikke oppfylt.

Konklusjon

Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 verner privatliv, kommunikasjon og personlig integritet, og lovgiver har uttrykkelig ønsket et vern på alle rettsområder som står sterkt også i møte med ny teknologi.

Lovgiver har gitt Skatteetaten en hjemmel for innsyn i mobil i § 10-15, men da med krav om mistanke, forholds–messighet og beslutning fra tingretten, og det var forutsatt fra lovgiver at dette vil benyttes i få tilfeller.

Konklusjonen er klar: Skatteforvaltningsloven § 10-4 kan ikke tolkes utvidende til å gi Skatteetaten carte blanche til innsyn i borgernes mobiltelefoner. Skatteetaten kan ikke under ordinær bokettersynskontroll kreve innsyn i ansattes, daglige lederes eller styremedlemmers mobiltelefoner uten mistanke, uten rettens beslutning og uten en klar lovhjemmel som uttrykkelig åpner for et så inngripende tiltak.